Seniortur til Bergstigen ved Eidsfoss

Bergstigen Eidsfoss
Bergstigen Eidsfoss Foto: Sverre Corneliussen

Torsdag var 17 spreke seniorer på tur opp Bergstigen ved Eidsfoss. Sammen med en flott tur fikk de også med seg historien om Bergstigen og Verket. Her kan du lese mer om både turen og historien.  Neste seniortur er 5. oktober! 

17 spreke seniorer gikk 6,5 km opp og ned Bergstigen som er en del av den gamle transportveien mellom Eidsfoss og Sande. Før vi startet å gå så vi på noen av de gamle bygningene i Eidsfoss, så videre med bil til starten av Bergstigen. Vel oppe matpause ved Djupdalstjønn. På veien ned leste en av deltagere med høy og klar stemme informasjonen som står på de mange tavlene langs stien. På hjemveien en stopp på Hovedgården for å se på hagen med fortsatt noen fine blomster og roser med nydelig duft.


Vedlagt er notater som deltagerene fikk om Bergstigen og Verket skrevet av Anne Lauritsen (under bildene) , kart og bilder fra turen.


Med vennlig hilsen 
Sverre 

NESTE TUR:

5. oktober

Ekebergparken

19. oktober

Høymyrvann

26.oktober

Kampenhaug

INFO:

  • Seniortur har ingen øvre eller nedre aldersgrense.
  • Turene er ca annenhver torsdag
  • Ingen påmelding
  • Kjøring:  Alle turene starter på Baneveien ved parkeringsplassen til Kongsberg Jernbanestasjon. Kostnader beregnes til kr 1,50 pr km (+ evt bompenger) som igjen deles på antallet i bilen, inkl sjåføren.

Vel møtt!

Bergstigen fra Eidsfoss til Sande.

skrevet av  Anne Kristine Lauritzen, 20.08.2017

Før vi fikk Bergstigen var det veier mange forskjellige steder inn til Eidsfoss.

Fra Åserud og Narverud gruver på Konnerud ble det kjørt malm over til Thorrud. Den veien var til dels besværlig å komme fram på. Det fortelles at de til dels ble brukt kløv her. Fra disse gruvene ble det også kjørt malm over til Østerud ved Eikeren. Derfra ble det kjørt på Eikerisen om vinteren.

En annen vei var fra Holm Brygge i Sande og over Teigen i Sande. Denne veien kan sees i Hanekleiva der hvor den er merket Hulveier. Denne veien kom fram i Damenga ved Herstad i Hof. Denne gården ligger i søndre enden av Bergsvannet. Da var isen på Bergsvannet en vei å bruke på vinteren

I tillegg hadde vi Gamle Kleven vei som er den nåværende Hanekleiva.

Det var Peder von Cappelen (kjøpte Eidsfos Jernverk i 1795) som fikk bygget den nåværende Bergstigen. Cappelen var god venn med danskekongen (som trengte stål). Cappelen kjøpte gården Skau som ligger i Skogskroken i Sande ganske nær Bergstigen.

I november 1805 satte Cappelen i gang en utbedring av veien over Bergstigen, fra sognedelet til Skjørdal i Sande. I en lengde av ca. 500 alen ble veien nå lagt over Søndre Verdalshagan, en utmark uten synlig skog. Dermed unngikk man de miserable bruer over Skaugelva og Klombekken. Eieren av Søndre Verdal var ikke fornøyd med dette veiarbeid. Saken ble forsøkt forlikt, men uten resultat. Høsten 1806 kom den opp som åstedssak. Det ble da opplyst at Cappelen i de 10 år han hadde vært eier av Eidsfos Verk hadde forskånet allmuen i Sande for veiarbeid på veien fra Bergstigen, og den nye veien var blitt bedre enn den gamle. Det siste arbeid ble utført av hans egne folk sammen med svenske arbeidere. Saken ble utsatt og førte rimeligvis ikke til noe.


Fortelling om Bergstigen i boka «Skogene mellom Drammenselva og Eikeren»

I 1860 årene dro kjøpmann Erik Jensen og noen andre karer fra Eidsfoss til Drammen for å hente varer. De dro hjemmefra ved to tiden om natten i fint måneskinn og nådde Drammen ved syv-åttetiden om morgenen. Karene hadde mange ærender, men etter litt mat og en oppstrammer på krukka startet de på hjemturen. Da de kom til Sande hadde det begynt å snø og i tillegg var det sterk vind og snøføyke. I Sande måtte det fores og mennene måtte ha mat og drikke før den drøye turen over åsen til Eidsfoss. De tok inn på et gjestgiveri i Sande som vanligvis var et godt sted for veifarende. Men denne kvelden var det besøk av kranglevorne omstreifere som gikk bedugget rundt og fornærmet gjestene.

Karene fikk hvilen sin og dro etter en tid på hjemveien. Nå var det blitt tettere med snøbyger, men Eidsfosskarene måtte hjem og de hadde vært ute en vinterdag før. Men da en av omstreiferne fulgte etter for å prøve å stjele fra lasset og i tillegg forlange brennevin ble det for mye for Erik Jensen, en av de sprekeste. Jensen etterkom ikke ønsket og omstreiferen fikk pyntet på sin fasade slik at han valgte å finne veien tilbake.

Kjørekarene strevde oppover åsen til henimot midnatt, men da var det stopp. Veien ble borte i snøkavet og hestene var helt utslitte. Karene stoppet opp, foret hestene og fant frem det de hadde av saueskinnspelser og frakker. De dekket til hestene, selv gravde de seg ned bak sleden, la saueskinn i bånn og la seg rygg mot rygg. Etter et par timer våknet karene, de hadde hatt det bra under snøen, men det var tungt å komme videre. Etter hvert kom de nedover mot Bergsvannet og ved middagstider nådde de Eidsfoss. Bortimot 2 døgn hadde turen tatt.

En annen kuriositet fra gamle dager: En springmarsj over fra Eidsfoss til Sande med telegram var verdsatt til 25 øre for en sprek guttepjokk.


PS:

I 1824 kjøpte Cappelen ved auksjon Kongsberg Jernverk med tilhørende gruver, skoger og sager for 25.891 spesidaler. Dette verket hadde tilhørt staten og var knyttet til Sølvverket.

I 40 år fra 1825 ble det ved Eidsfos Verk bare tilvirket råjern og støpegods, smidd spiker og av og til litt stangjern. Det meste av råjernet ble fraktet over Eikeren og Fiskumvannet og kjørt videre til Kongsberg Jernverk. Der ble det smidd ut stangjern og sendt ned til Drammen.


20.08.2017 Anne Kristine Lauritzen

En «populær-vitenskapelig» utgave av Eidsfos Verks historie

skrevet av Anne Kristine Lauritzen, 4.8.2017

Historien vil ha det til at en vakker solfylt dag kom en stor høyreist mann i flagrende gevanter ridende på sin hvite hest på stien over fra Sande til Eidsfoss. Han stoppet oppe på åsryggen og hele hans følge stimlet rundt han for å høre hva han hadde å si: «Her ved eidet mellom Bergsvannet og Eikeren, hvor fossen mellom dem vil gi kraft, de store skogsområdene omkring vil gi tømmer og hvor åsene omkring er fylt av jernmalm – her skal jeg bygge Eidsfos Jernverk!».


Dette kunne ha vært starten på en av Norges mange industrihistorier - Eidsfos Verk, men det var nok mindre dramatisk. Likevel er historien om jernverket spennende og rik på opp- og nedgangstider, konkurs og ny start igjen, med mange av Norges rikeste familier og ikke minst – historien viser driftige og kunnskapsrike kvinner.


Vi lar det hele starte med Caspar Herman Hausmann født 10.januar 1653 i Segeberg i Holstein, Tyskland. Han var av adelig slekt; faren Daniel Hausmann var amtmann i Holstein og moren Margrethe født Pahpe hadde en sønn fra et tidligere forhold til Kong Fredrik den tredje (det var andre tider!). Denne sønnen ble senere greve og stattholder i Norge og het Ulrik Frederik Gyldenløve.

Caspar Herman Hausmann var som alle hans etterfølgere yrkesmilitær og endte opp som kommanderende general i Norge. Det sies at han var omgjengelig og godt likt både blant sine kolleger og av folk flest.

Hausmann giftet seg med den 9 år yngre Karen Toller, datter på Lade gård i Oslo – og ikke bare fikk han 8 barn med henne men også betydelige eiendommer og «jordegods». Den 12.september 1696 solgte forpakteren av Fossesholm en mengde eiendommer til Hausmann og der i blant «Eidsfossen» med alt som hørte til.

Det var et sterkt ønske fra kongen i Danmark at det skulle bygges flere jernverk i Norge for å gjøre landet mer uavhengig av jern fra svenskene. Ulrik Gyldenløve skrev derfor direkte til sin halvbror om å starte byggingen av jernverk. Hausmann inngikk avtale med baron Gustav Wilhelm von Wedel, eier av Jarlsberg grevskap om å drive jernverk i Wedels sitt grevskap – altså på Eidsfoss.

Eidsfos Verk ble etablert 9.mars 1697. Hausmann fikk også det kongelige privilegium å opprette et jernverk i Moss (1703). Samtidig fikk han monopol for 12 år på å anlegge stålverk i Norge. Hausmann må ha vært en aktiv mann, for utenom alt dette drev han også en stor trelasthandel og et større skipsrederi.

Caspar Herman Hausmann døde i Kristiania 9.september 1718 i en alder av 65 år. Han ble bisatt i en sort marmor-sarkofag i kjelleren under Vår Frelsers kirke og der kan vi fortsatt se hans relieff-portrett: En stor flott mann, markant profil, med en imponerende hårmanke og med diverse distinksjoner på jakkeslaget.

Men verket stoppet ikke opp da Hausmann døde: da tok Karen Toller over driften og drev den i sin manns navn innen hennes eldste sønn overtok. Følgende historie fortelles om denne driftige damen:

«Karen Toller så raskt at det lå kraft i vannet her og hun sikret seg tidlig (1722) fallrettighetene mellom Bergsvannet og Eikern. Hun fikk laget servitutter, det vil si heftelser som hvilte på hver eneste gård rundt hele Bergsvannet for å sikre seg at hun kunne regulere vannstanden. Hun så klart at jo mer vann hun klarte å fylle opp, desto mer kraft ville hun få senere til vannhjulene og liknende. Disse servituttene fikk hun laget som evigvarende mot årlig kompensasjon av 22 riksdaler og 2 ort, som ufeilbarlig skulle utbetales hver Mikkelsmess (29.9.) så lenge hun, hennes etterkommere eller andre i det hele tatt var eiere av Eidsfos Jernverk. Betalingen var ikke indeksregulert – det ordet kjente man nok ikke den gangen, så summen holdt seg konstant gjennom århundrene. Den dag i dag betaler vi dette.» Fortalt av Paul Schwartz den siste direktøren fra de gamle eierfamiliene.

Maleriet av Karen Toller der hun sitter lettere henslengt i sin lenestol og med et «moderne» sort/hvitt rutete gulv, kan sees inne i Hvitsalen på Eidsfos Hovedgård. Her kan du også se bilde av sarkofagen til Caspar Herman Hausmann.


Eidsfos (– med bare en s)

Allerede på 1200-tallet var det 3 møller langs «Eidsåen» - den korte elva med 17 meter vannfall som forbinder Bergsvannet og Eikern. Møllene ble opprinnelig brukt til å drive digre kvernsteiner til maling av korn, men fra begynnelsen på 1500-tallet ble noen av disse kvernene byttet ut med vannsager og dermed brukt til sagbruk. Det var med andre ord et jord- og skogsbruks område, kun noen få gårder og et stille og rolig liv fram til jernverket ble etablert.

Caspar Hermann Hausmann startet byggingen av en masovn og hammersmie ved elva ned mot Eikern allerede høsten 1697. Han engasjert Melchior Batz for å ha tilsynet med byggingen, samt et «snes knekter og geseller». Masovnen var laget med en ildfast kjerne som var sammenføyd av engelsk sandstein. Rundt kjernen var det isolerende lag av fin hogd kleberstein, utenpå der igjen et svært panser av råhogde gråsteinsblokker i finpisket kalk. Masovnen var mellom «ni og ti alen høy» – noe som tilsvarer ca. 6 meter (ruiner etter masovnen kan så vidt sees ved parkeringsplassen ved inngangen til industriområdet på Eidsfoss).


Produksjonen

Jern ble laget av jern-malm utvunnet fra fjellet og ble først hentet ut fra åsryggen ved Thorrud (nord for Eidsfoss). Men det viste seg raskt at forekomsten var liten og jernmalmen måtte hentes i Sande og enda lenger sør. Jernmalmen ble fraktet i sleder trukket av hester og da helst på vinteren. Jernmalmen måtte først «rostes på rostesenger av gråstein». Til dette gikk det med 3 ½ tønne kull til en tønne malm, så her trengte man mye trevirke til å brenne kull. Malmen ble knust til små biter av en vannhjulsdrevet hammer før den fant veien ned i masovnen sammen med trekullene.

Blåsebelger ble brukt for å få fart på fyringen og også de ble drevet av vannhjulene i elva. Jernet smeltet og rant ut av en utslagsåpning nedi en sand-form for ovnsplater, panner, gryter osv., og til smeltestykker til stangjernshammeren. Stangjernshammeren var en enorm hammer på flere hundre kilo og ble drevet av et hammerhjul som hamret ned på stangjernet (dette vises på Eidsfos Industrihistoriske Museum). De første Eidsfos-ovnene skal ha blitt produsert allerede i 1698 (ref. en ovnsplate med dette årstallet). For å produsere jern og jernprodukter måtte de ha vannkraft, kull og jernmalm - og naturligvis arbeidskraft. Eidsfos var blitt et industristed og mange kom for å søke arbeid. Samfunnet ble på få år endret fra et fredelig bondesamfunn til et industrisamfunn på godt og ondt: røyken, bråket fra stangjernshammeren, slitet fra morgen til kveld – samtidig ble arbeiderne tatt vare på så lenge de arbeidet på «verket».


En stat i staten

«Så lenge du arbeidet på verket, ble du tatt vare på.» Arbeiderne og deres familier fikk boliger, barna fikk skolegang og på butikken kunne du «skrive i boka» det du handlet og dette ble trukket av lønna. Men mistet du jobben på verket eller ulykke/død gjorde at du ikke kunne jobbe mer – måtte du ut av boligen og alle rettigheter forsvant. Det sies at ei enke fikk lov å bo videre i sin bolig da hun hadde 7 sønner som alle etterhvert ville komme til å arbeide på verket. Eidsfos fikk etter hvert både korps og sangkor og det var et yrende foreningsliv.


Det finnes mange historier om livet på Eidsfos mens Eidsfos Verk ble drevet, men i 1961 ble den siste jernproduksjonen avsluttet. I dag er Eidsfos Verk eiet av Mads Andenæs og «verket» driver med eiendomsforvaltning og skogsdrift.



4.8.2017

Anne Kristine Lauritzen

Klikk her for å skrive tekst.

Skrevet av Ingunn Hagen Våer 29. september 2017